carew0441

carew0443

Det var en drøm. For en norsk fotograf.

Nesten like lenge som jeg selv hadde vært fotograf, i Adressa og VG hadde jeg bladd i bøker og magasiner og blitt fascinert av Mary Ellen Marks bilder.

Kanskje det var bildene fra sirkuset i India som først fanget meg? Eller bildene av de prostituerte, de lutfattige, de som tilsynelatende er uten håp, men som likevel viste livsglede og stolthet? Hvor nært hun gikk. Så tett på. Hvordan klarte hun det? Hvordan kunne hun få den kontakten, forbindelsen med objektene sine?  Den enorme tilliten de viste henne.

Mary Ellen kom til Oslo en mørk og trist februardag i 2013. Hun deltok på Dokfoto 2013. Salen satt som på nåler da hun viste bilder fra hele sin produksjon. Årevis med foto.
Hun var en legende. Hun så akkurat ut som hun gjør på bildene. Fletter, store sølvspenner i håret, store vennlige øyne. Assistenten Line hun hadde i Oslo fortalte at hun tok Mary Ellen med til Fretex, hun ville gjerne ha en skinnlue.

I februar 2015 dro jeg til Mexico for å delta på en workshop med Mary Ellen. Stedet heter Oaxaca og ligger i innlandet, et ganske goldt, fattigslig område. Her hadde Mary Ellen holdt sine workshops i 14 år.  Dette skulle bli Mary Ellens siste.
Hun var ikke pigg, men snakket lite om det.

Den første dagen i Mexico møtte jeg Mary Ellen i resepsjonen på hotellet. Hun så på kameraet jeg hadde med. Lånt hos Bresson. Et Leica M-kamera.

Is it a monocrome?
Spurte Mary Ellen interessert. Det var det nok ikke.
Oh, shit.
Sa Mary Ellen.

Dagene begynte med gjennomgang av gårsdagens bilder. De ellers så varme øynene hennes var strenge. Det gikk raskt å bedømme bildene. Ut med de fleste. Marry Ellen ville ha bilder som kunne stå alene. Stå for seg selv. Vi som var pressefotografer fikk vårt pass påskrevet. Så hadde hun jo også tatt bilder for Life, Rolling Stone, Vanity Fair.

Hver dag dro vi ut på ulike ”locations” som Mary Ellen plukket ut; barnehjem, transefest, et slakteri, en skole for funksjonshemmede, den lokale søppeldynga, bokseskole og danseskoler. For å nevne noe.

Et hardt program. Klokka fire om natta måtte jeg og min islandske kollega Bjørn opp for rekke slaktehuset. Ikke noe for sarte sjeler.

Hver kveld var det pliktig oppmøte for diverse kulturelle arrangementer.  Kunstutstillinger; maleri, vevnader og  diktopplesninger.

To kvelder inviterte hun meg på middag. Kanskje fordi jeg var den eldste i gruppa. Det var en stor ære. Hun ville at jeg skulle fortelle om meg selv. Hvordan var oppveksten? Hvordan hadde livet mitt vært?  Hun snakket lite om seg selv.

Mary Ellen hadde temperament. En sterk kvinne som ikke  la fingrene mellom når det gjaldt foto. Noen på workshopen fikk unngjelde. Hvorfor kommer du hit når du bare tar bilder av bygninger? Hvorfor er du egentlig her?

Før kveldens kulturelle begivenhet samlet Mary Ellen oss til et kort møte for å gjennomgå dagens bilder. Det var, for å si det mildt, relativt nervepirrende. Noen fikk beskjed om å gå tilbake for å ta nye bilder.

Lærte jeg noe av Mary Ellen? Eller er jeg kanskje for gammel til å lære noe. I ettertid tenker jeg at jeg lærte mye uten at jeg egentlig registrerte det. Jeg bare så det, etter hvert. Hennes måte å ta bilder. Hennes enorme vennlighet og varme overfor objektene. Vanlige folk. Det var det hun likte, vanlige og vanskelige liv.
Hennes idé om at det ene bildet kan stå for seg selv. Uten undertekst, uten flere bilder. Helst i sort-hvitt.

En historie til slutt. Yael Martinez fra Mexico, 34 år gammel  hadde fanget Mary Ellens interesse. Han hadde ikke hatt råd til å delta i workshopen, så han fikk være Mary Ellens assistent i Oaxaca i 2013. Han er et naturtalent, sa hun. Bildene hans viste hans egen familie, i all sin elendighet. Sammen fikk vi Antonin Krakovil til å nominere han til World Press Photo Masterclass.

For en tid tilbake siden fikk jeg boka som ble laget etter workshopen. Det er vemodig. Mary Ellen er ikke lenger blant oss. En legende har gått ut av tiden. Den tiden hun selv var en av de beste til å dokumentere.

Og det siste Mary Ellen sa da vi forlot Oxama:
Everybody can take a good picture. Only a few can take a great photograph.

mem-lastday0024 mem-lastday0251 mem-lastday0224 mem-lastday0292 mem-lastday0153 mem-lastday0163 mem-lastday0158  mem-lastday0111 mem-lastday0103  mem-lastday0049 mem-lastday0044 mem-lastday0066 mem-lastday0038 mem-lastday0030 mem-lastday0028 mem-lastday0071

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Kategori

Leica M

Stikkord

, , , , , , ,