© Arne Adli

Navnet ”Serengeti” kommer fra masai og betyr ”den uendelige sletten”. Dette er stedet hvor man kan se ”the big five” vandre rundt i sine naturlige omgivelser. ”The big five” er et uttrykk fra storviltjakt, og benevner de dyrene som det var vanskeligst og farligst å jakte på til fots i Afrika – løve, elefant, bøffel, leopard og neshorn. I tillegg til de fem store finnes det 70 pattedyr og over 500 fuglearter i Serengeti. At de første menneskene også skal ha vandret omkring på slettene, gjør at man føler en viss ærbødighet over å være her.

© Arne Adli

© Arne Adli

© Arne Adli

Etter å ha ankommet Tanzania og Arusha dagen i forveien, flyr vi i et lite Cessna-fly tidlig på morgenen opp til 1500 meters høyde og lander på en støvete flystripe midt i bushen. Der blir vi møtt av vår guide, Ernest, som skal vise seg å være både hyggelig og meget dyktig. Han har, i motsetning til de fleste andre guidene, åpen bil. ”Ikke farlig så lenge dere ikke hopper ut av bilen”, sier han. En stor fordel er i hvert fall at vi har panoramautsikt, og det er ingenting som sperrer for sikten når vi tar bilder.

Følelsen av å kjøre rundt å på den mektige savannen og ”jakte” på villdyrene og se dem i disse omgivelsene er overveldende. Første dagen får vi prikket inn tre av de fem store: løve, bøffel og leopard. I tillegg til ser vi sebraer, gaseller, giraffer og mange andre flotte dyr. Løvene var overraskende lette å finne, noen av dem har fast tilholdssted like ved veien. Her kunne man imidlertid fort oppleve ”Serengeti rush hour”, med flere Landrovere enn løver linet opp.

© Arne Adli

© Arne Adli

© Arne Adli

© Arne Adli

Ernest visste heldigvis hvor han skulle kjøre hvor vi både kunne være uforstyrret og finne spennende dyr. Etter en del speiding og leting i spenning kommer vi dag to over en gepardmor med tre unger som mesker seg med en thomsongaselle. De virket helt uanfektet av bilen vår, men var tydelig på vakt og speidet stadig ut over horisonten i tilfelle av mer utfordrende besøk.

© Arne Adli

Vi står opp før sola og kjører av gårde i grålysningen hver dag. Den siste morgenen kommer vi over en flodhest som hadde vært oppe og spist om natten og nå var på vei ned til vannhullet sitt igjen. «Vi vil ikke komme mellom den og vannet», sier Ernest, mens han ratter bilen litt unna. Flodhest er i følge ham det dyret i Afrika som dreper flest mennesker. Den blir aggressiv hvis den tror du er i veien for at den skal komme seg ned til vannet, hvor den føler seg trygg.

© Arne Adli

Mye av den siste dagen går med på å jakte på neshorn. I følge Ernest kan det gå to-tre uker mellom hver gang man ser et, så han var usikker på hvorvidt vi ville lykkes. Vi kjører hele ettermiddagen gjennom et område hvor han mener neshornene pleier å holde til, men alt vi ser er store flokker med bøfler og en god del elefanter. Eksotisk nok, men man blir litt blasert etter et par dager på savannen.

© Arne Adli

Like før solnedgang stopper vi bilen og kikker på en enorm flokk med gnuer og sebraer som er på vandring. Disse dyrene holder ofte sammen, da gnuene er gode på å forsvare seg, mens sebraene har godt syn og kan se fare på lang avstand. Da kommer den ut mellom trærne – neshornet! Den nærmer seg, står der på 20-30 meters avstand fra bilen og stamper i bakken og vifter med hornet for å markere revir. Vi får tatt de bildene vi skulle ha før Ernest finner det best å kjøre lengre unna. Han ville ikke ha et neshorn etter bilen, og det kan man jo skjønne.

© Arne Adli

© Arne Adli

© Arne Adli

Vi har samme teltleir som base hele safarien og kjører på hel- og halvdagsturer ut derfra. Leiren ligger i en skråning med utsikt over sletten og er et perfekt sted å ha basecamp. Etter å ha sittet hele dagen i en firehjulstrekker på humpete veier, er det himmelsk å sette seg foran teltet med en gin-tonic og se på solnedgangen før man joiner de 8-10 andre gjestene i leiren for middag rundt langbordet. Vi ble litt imponert da vi våknet den første morgenen og fant elefantekskrementer rett foran teltåpningen. Da skjønte vi også forbudet mot å bevege seg utendørs uten vakt etter at mørket hadde senket seg.

© Arne Adli

© Arne Adli

Hva jeg skulle ta bilder med hadde jeg spekulert litt på i forkant av turen. Hjemme driver jeg stort sett med street photography, og det eneste digitale kameraet jeg har er en Leica M. Jeg vurderte å kjøpe meg en «Canikon» eller lignende system med lange teleobjektiver, da jeg fikk tips fra et par erfarne safarifotografer at Leica Vario-Elmar-R 105-280/4.2 med en 1.4 ekstender var et bra alternativ for safari. Nå som Leica M har kommet med liveview og elektronisk søker var det ikke noe hinder å bruke R-objektiver lenger.

Jeg brukte derfor et hus hvor Leica Vario-Elmar-R 105-280/4 og ekstender var på konstant, samt et hus hvor jeg brukte normal- og vidvinkelobjektiver til landskap og de mest nærgående dyrene. Løvene kunne finne på å legge seg i skyggen av bilen, så da nyttet det ikke med tele. De fleste av dyrebildene ble tatt med teleoppsettet, og det viste seg at det leverte bra.

© Arne Adli

© Arne Adli

Arne Adli
arneadli.com

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Kategori

Leica M

Stikkord

, , , , ,