ONLY FOR USE BY BRESSON ASPhoto by: Eivind H. Natvig/MOMENT/INSTITUTE

Da Eivind H. Natvig en dag våknet opp på Skrova begynte røttene å gro for et nytt liv og for nye prosjekter. I dag er han en av våre mest spennende dokumentarfotografer.

Eivind har jobbet for mange av hovedstadens redaksjoner, men jobber stadig mer med egne prosjekter. Hans poetiske uttrykk skiller seg ut i en ofte uniform sjanger, i et bildespråk som ofte antyder i stedet for å gi klare svar. Og fotografiet, det har vært med ham lenge.

– Hvordan starter man egentlig med fotografi? I ett eller annet flyttelass fant jeg det jeg tror må ha vært mine første bilder. Minnet av søsteren min og jeg som hadde fått hvert vårt kamera og var ute og gikk en tur for å fotografere.

Den eneste grunnen til at jeg husker hendelsen så godt er nok fordi bildene fortsatt eksisterer. Den visuelle hukommelsen forsterket av noen flyktige vinterøyeblikk da jeg var fire-fem år gammel. Jeg liker å tro at det å fotografere har ligget i meg siden den første gangen, men det var nok speilreflekskameraet jeg fikk til konfirmasjonen og en lang rekke tilfeldigheter som drøye ti år senere var den virkelige starten. Som da jeg etter en reise til Vestbredden og Gaza brukte kameraet som fortellerverktøy til et foredrag på videregående.

– Som freelanser skulle man tro det var lurt å ha base i Oslo-området. Hvordan endte du opp på Skrova?

– En periode arbeidet kjæresten min her, og en morgen jeg våknet hos henne tenkte jeg “Her kan bagasjen min være mellom reisene”. På den tiden hadde jeg leid ut leiligheten min som en del av prosjektet ”Du Er Her No”, og da kontrakten med leieboeren min i Oslo gikk ut tømte jeg huset og flyttet nordover. Skrova var nok litt tilfeldig, men her fant jeg et kreativt paradis med både stillhet og en ekstremt vakker natur. Nå har jeg et studio her hvor jeg fremkaller, printer og tester ting. Da jeg bodde og jobbet i Oslo var jeg alltid på reise og jobb, mens nå har jeg hatt tid til å eksperimentere med alternative prosesser, teknikker og det fotografiske håndverket. I tillegg er det rimeligere å leve her, noe som gir frihet til å bruke utendørs og til å pusle med prosjekter over tid. Man slipper å løpe mellom jobber kun for å få nok penger til å eksistere.

– Du jobber mye med prosjekter, hvordan velger du hva du ønsker å jobbe med?

– Det er kanskje litt rart å si, men jeg føler ikke at jeg velger hva jeg ønsker å jobbe med. Jeg liker å tro at jeg finner gode historier og så pusler jeg med dem til de føles klare for å vises frem. Projektet ”Du Er Her No” var i starten bare en samling enkeltbilder som etter hvert nådde en kritisk masse der prosjektet fikk liv og ble til noe selvstendig. Grunnlaget var tilfeldigheter og eventyrlyst.

Et annet prosjekt startet fordi min kone jobber på Andøya, hvor jeg tilfeldigvis traff noen interessante mennesker en kveld i januar. Jeg har også så vidt startet på et prosjekt om atlantisk villaks i Finnmark, fordi en kompis snakket lidenskapelig om fluefiske i begynnelsen av juni. Så prosjektene dukker bare opp; det er sannsynligvis 10-15 ideer som svirrer i hodet daglig. Små ideer som kanskje blir til noe mer, eller som kanskje dør ut før det første bildet er tatt.

– Du har et poetisk og fargerikt bildespråk, som ofte antyder i stedet for å være direkte. Kan du fortelle litt om tankene bak ditt eget fotografi?

– Jeg ønsker å formidle opplevelser heller enn å vise hvordan noe ser ut. I mine øyne er det registrerende fotografiet ofte ganske uinteressant. Diane Arbus sa: “A photograph is a secret about a secret. The more it tells you the less you know.” Jeg er veldig fornøyd med at jeg fant det sitatet for et par dager siden, da jeg lenge har ment at man ved å antyde tvinger betrakteren til å ta stilling, til å se – og til å tenke.  De bildene jeg har tatt som har gjort mest suksess er også de som vekker en følelse hos betrakteren, og det kan like gjerne være irritasjon som glede; igjen betyr det at man faktisk har sett, tenkt og følt.

– «Det avgjørende øyeblikket» har et mytisk sus over seg, jakten på det perfekte øyeblikket der alt stemmer. Hva betyr det for deg som fotograf?

– Jeg er mer glad i et sitatet av Edvard Munch når det kommer til egne bilder: «Ja, dette kan nok bli godt med tiden.
 Det mangler bare noen små feil,
 for å bli riktig godt.»

Jeg har aldri klart å være en “korrekt” fotograf som jakter etter perfekte komposisjoner; jeg er nok mer ute etter følelser og ikke en klinisk gjengivelse av det avgjørende øyeblikket. Jeg er like opptatt av alle øyeblikkene som kommer mellom de definerende høydepunktene. Livet har en lang rekke definerende øyeblikk det er viktig å dokumenter; hverdagsliv i alle sine former. Det er like viktig å dokumentere dette som de store begivenhetene – og det er viktig for dokumentarfotografiets troverdighet at det gjøres. Journalistikken trenger også øyeblikkene som ikke er ekstreme.

– Det å jobbe i områder med konflikter, urett og fattigdom kan virke håpløst. Hva får en til å stadig reise ut å dokumentere i disse områdene?

– Man må det. Det er et ansvar man har som menneske, i alle fall for de som innehar kunnskapen til å skildre verden man lever i. Det er viktig å ta med seg historiene hjem og formidle noe annet enn stereotypiene, det å menneskeliggjøre en fremmed verden og finne noe universelt. Noe som hjemmepublikum kan relatere seg til. Dette er journalistikken på sitt beste, uavhengig om det er utenriks eller hjemme.

Jeg skulle gjerne reist enda mer ut og hentet historier. Fra Gaza, Irak, Syria, Tibet, Pakistan, Afghanistan, Den sentralafrikanske republikk, El Salvador og ikke minst i vårt eget nabolag Ukraina, pluss en lang rekke andre steder. Historier vi burde formidle fremfor å kaste bort trykksverte på svada om kjendiser og forbrukerstoff.

Verdens ondskap kan kun eksistere grunnet den formidable mengden ignoranse som dessverre ligger som en tåke over store deler av verden. Kanskje en dag redaksjonene forstår at det ikke er leserne som svikter dem, men dem som i lang tid har sviktet leserne, og igjen begynner å ta sitt ansvar og sin plikt alvorlig. Dette er selvsagt en voldsom generalisering, og det finnes eksepsjonelt dyktige individer som gjør en god jobb, men medietrenden kan vi vel alle være enige i.

– Når man er langt fra ens egen virkelighet, blir man distansert fra det som skjer på den andre siden av linsen?

– Ikke jeg. Det er snakk om mennesker uansett, og noen av mine sterkeste inntrykk har vært fra fjerne himmelstrøk. Disse sitter like klart på netthinnen som da de ble lagret for ti år siden. Det har også vært forsket på at fotografer gjennomgår situasjoner mange ganger, først når vi fotograferer, så når vi redigerer og så velger tekster. Og til slutt ved publisering. Fotografiet hjelper altså til å forsterke minnene fra voldsomme opplevelser.

– Du jobber også mye med prosjekter her hjemme. Er det noen forskjell å jobbe i trygge og vante omgivelser og ute i ukjente og eksotiske områder?

– Først må jeg si at jeg var nødt til å jobbe mange år ute for å klare å skape noe her hjemme. Det å jobbe på hjemmebane kan være vanskelig. Men jo mer jeg gjør det jo mer trives jeg også med det, og fordi jeg har blitt pappa har det vært en lang periode der jeg har vært relativt bundet til å jobbe her hjemme. En del av de prosjektene jeg jobber med nå trenger et langt tidsperspektiv og da er det naturlig med en fornuftig reiseavstand. Når det er sagt er det ingen tvil om at jeg savner å jobbe utenriks. I mars var jeg i Irak for Morgenbladet, noe som var en utrolig fin opplevelse, både redaksjonen som ivaretok materialet veldig godt og landet i seg selv.

Det skal også legges til man ikke skal langt utenfor byene og det tjukkeste østlandet før tabloidiseringen av stoffet setter i gang; det har vært fasinerende å se rapporteringen fra både Bangladesh, Nepal, India – og Nord-Norge, som alle er steder jeg har bodd og i hvor stor grad det er forsterking av de bunnsolide norske stereotypiene som setter referansepuntene for journalistikkens kontekst. Vi produserer med vårt moralsyn hele veien.

– Det å få ordentlig betalt for den jobben man gjør er ikke lenger en selvfølge som fotograf. Hvordan får man finansiert sine prosjekter i dag?

– Man får jo egentlig ikke finansiert prosjektene sine, det er tapsprosjekter i bedriftsøkonomisk forstand. Men det er grunnlaget for et vidunderlig liv der kildenettverkene fører til eventyrlige dager. Et prosjektbasert liv som fotograf er ikke noe man velger for å bli rik på penger. Da jeg jobbet i Oslo var det aldri arbeidsro, og pengene jeg tjente hadde jeg aldri tid til å bruke. Det førte til et liv på veien der Oslo kun var til for å finansiere eventyrene. Men hvorfor tjene masse penger når man kan tjene mindre og være på eventyr hele tiden? Samtidig har jeg jobbet i redaksjoner i Oslo og opplevd at både jeg selv og kolleger nærmest råtnet bort i en bransje der frilansere ikke brukes på grunnlag av sin kompetanse, men sakte men sikkert blir dårligere fotografer fordi de er redde for å miste jobben.

– Du er en del av Moment Agency, hva betyr det for deg å være en del av et slikt fellesskap?

– Det betyr utrolig mye. De siste årene har vi jobbet med å snu byrået fra å være et tradisjonelt byrå, som egentlig bare drifter arkiv selv og gjennom partnere, til å være en kreativ og faglig profesjonell plattform der vi arbeider både individuelt og som gruppe. I fjor ga vi ut boken Scandinavian Moments, og i løpet av høsten eller våren kommer vi med enda en bok. Moment betyr mye jobb for oss som styrer det, men det er også ekstremt givende og lærerikt i forhold til hva man kan ta med seg til sin individuelle karriere.

Nå har jeg sittet i styret i noen år og vi har gjort store forandringer, og da er det morsomt å se hvordan Moment aldri har vært så godt som nå. I år brøt vi også med alle våre tradisjonelle agenturer og gikk inn under Institute for Artist Management, så det er nye tider og spennende med en gruppe som går fremover sammen og dyrker både seg selv, felleskapet og hverandre.

– Hvilken plass ser du for dokumentarfotografiet i fremtiden?

– Hva jeg tror og hva jeg håper er kanskje ikke det samme. Jeg vil påstå at man ser at det tunge dokumentarfotografiet er solid etablert utenfor redaksjonene; primært av en voksende gruppe ekstremt dedikerte frilansere som virkelig ønsker å formidle historier uten den endeløse rekken av kompromisser de skribentstyrte norske redaksjonene påtvinger.  De beste visuelle historiene i Norge produseres av denne gruppen fotografer. Det er mange dyktige fast ansatte, men de må operere innenfor redaksjonelle rammer. De fleste av dem stagnerer i disse systemene og blir kun bildeprodusenter. Noen holder energien oppe og prøver å gjøre gode ting, men det er bare sjeldent det lar seg gjøre når “man må lage avis hver dag” som en sjef sa til meg en gang.

Vi ser også at dokumentarfotografiet etablerer seg som viktig i vår tid, med premissleverandører som Marcus Bleasdale som arbeider systematisk gjennom sosiale medier og leverer informasjon og journalistikk direkte til en veldig stor mengde følgere. Slik kommer innholdet frem til nye brukere og kanskje til et annet publikum enn via de tradisjonelle nyhetsmediene. Vi ser allerede mer av dette og noen gjør det veldig bra. Men det er en klar fare for at jakten på et eget publikum kan blir motivasjonen heller enn det å formidle historier.  Det er en trist retning om vi ender opp med å image- og merkevarebygge dokumentarfotografene. Det handler om historiene; vi skal kun formidle, foredle og gjøre forståelig for betrakterene. Ikke selge oss selv.


Eivind H. Natvig
Født 1978
Norsk dokumentarfotograf bosatt på Skrova i Lofoten
Tilknyttet Moment Agency
Er aktuell med serien «Du Er Her No» og boken ved samme navn som kommer i løpet av høsten, og utstillingen «Kom, for alt er ferdig» på Perspektivet Museum i Tromsø i november.


ehn.no

ONLY FOR USE BY BRESSON AS Photo by: Eivind H. Natvig/MOMENT/INSTITUTE

ONLY FOR USE BY BRESSON AS Photo by: Eivind H. Natvig/MOMENT/INSTITUTE

ONLY FOR USE BY BRESSON AS Photo by: Eivind H. Natvig/MOMENT/INSTITUTE

ONLY FOR USE BY BRESSON AS Photo by: Eivind H. Natvig/MOMENT/INSTITUTE

ONLY FOR USE BY BRESSON AS Photo by: Eivind H. Natvig/MOMENT/INSTITUTE

ONLY FOR USE BY BRESSON AS Photo by: Eivind H. Natvig/MOMENT/INSTITUTE

ONLY FOR USE BY BRESSON AS Photo by: Eivind H. Natvig/MOMENT/INSTITUTE

ONLY FOR USE BY BRESSON AS Photo by: Eivind H. Natvig/MOMENT/INSTITUTE

ONLY FOR USE BY BRESSON AS Photo by: Eivind H. Natvig/MOMENT/INSTITUTE

ONLY FOR USE BY BRESSON AS Photo by: Eivind H. Natvig/MOMENT/INSTITUTE

ONLY FOR USE BY BRESSON AS Photo by: Eivind H. Natvig/MOMENT/INSTITUTE

ONLY FOR USE BY BRESSON AS Photo by: Eivind H. Natvig/MOMENT/INSTITUTE

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Kategori

Leica M

Stikkord

, , ,